Digitalflora.no

Løvetann en har kraftig pælerot med rosettstilte blader, den har bladløs hul stilk med gule høveltannede blomsterkroner. Plantene er fulle av en hvit melkeliknende bitter saft. Frukten er småtaggete , langstilket med paraplyformet fnokk. Avhengig av hvor planten vokser varierer den i størrelse fra 10 – 40 cm.
Løvetann er en flerårig plante som blomstrer i 4 – 7 uker. I lavlandet i mnd. mai og juni. Den formerer seg uten pollenering og befruktning. Pga. forandring i arveanlegget har vi etter hvert fått hundrevis av forskjellige varianter av planten.

Voksested
Løvetann trives best i næringsrik jord. Finnes derfor på plener, i beiteområder, langs veikanter og på åkrer. Vokser over hele landet der det er sol.

Høstesesong
Bladene høstes fra våren til høsten. Røttene venter vi lengst mulig med å høste slik at bladproduksjonen er liten og vi beholder næringen i røttene.
Blomstrene høstes fra de er knopper til de er fullt utsprunget, avhengig av bruken.

Bruk
Fra våren kan de spede bladene anvendes til salat og krydder, da er de milde på smaken. Lengre utover sommeren blir plantene bittre på smak av sollyset. Du kan dekke til plantene slik at de kan brukes utover året, eller sette dem et mørkt sted for at bladene skal bli lyse og pene til bruk i salat. Bladene kan også brukes til te og tinktur.
Røttene brukes til te og tinktur, både ferske og tørkede slik som bladene. De kan også brukes kokt i supper eller som rotfrukt.

Blomstene brukes til vin og likører og kan ellers kokes med honning og brukes mot hoste.
Løvetannen er kjent for sin urindrivende og saltutsondrende virkning. Den har en fordøyelsesfremmende egenskap. Planten kan også betraktes som en av de beste til bruk mot lever- og nyreplager.
Den har også vist seg gunstig ved eksem. Revmatiske plager, gikt og anemi.
Ellers er bladene meget rike på A, B, C og D vitaminer.

Annet
Løvetannen er en av de største medisinplanter fra naturen , der alle deler kan brukes. Tross dette forekommer ikke løvetannen i litteraturen før rundt 1400 tallet. Vi kjenner likevel til at arabrerene fremmet bruken av løvetann i det ellevte århundre.
Coupeper kalte planten " pis-a-beds", dette vise klart til dens urindrivende effekt.